Shtetler som jøder kom fra
Publisert: 20. juni 2023 – Oppdatert: 26. juni 2023 kl. 12.30.
Omkring to tredjedeler av norske jøder har sin opprinnelse området til det tidligere Storfyrstedømmet Litauen. Dette området betegner vi det litauisk-jiddiske kulturområdet. Kartet viser steder i Baltikum som de første norske jøder opprinnelig kom fra. Første migrasjonsbølge fant sted i perioden 1870 til 1914. På denne tiden lå Baltikum under et undertrykkende russisk styre. Den jødiske emigrasjonen fant sted under den europeiske utvandringen til Amerika. Noen baltiske jøder valgte istedenfor å slå seg ned i skandinaviske land. Nesten alle som kom først var menn. Jødene søkte et bedre liv, større personlig frihet, unnslippe russifisering, unngå mange års militærtjeneste, og få mulighet til å stifte familie. Følgelig flyttet særlig mange kvinner og barn grunnet familiegjenforening.
Under presenterer vi noen shtotler og shtetler, det vil si jødiske bosetninger i byer og tettsteder, hvorfra mange norske jøder kom fra. En typisk shtetl besto av lav trehusbebyggelse rundt stedets torgplass, mens den ikke-jødiske bosetningen lå bortenfor. Jøder var handelsfolk og kremmere, mens litauere var bønder eller arbeidsfolk hos jøder.
Mange jødiske slekter har sin opprinnelse fra flere steder. En person som har flyttet fra ett sted kan ha et etternavn med opprinnelse fra et helt annet sted, f.eks. Gordon som betyr Grodno. Jiddiske steds- og slektsnavn staves ofte på ulike måter, siden navnene ikke ble normert.
Besøker man i dag shtotlene og shetlene de norske jødene reiste fra vil det være mulig å finne jødiske minner, selv om mye er gått tapt.
Kilde med referanser:
Jan S. Krogh (2022): Hvorfor innvandret østjøder til Norge, og hvor kom de fra?
Shtetlene i nordvest-Litauen
De første jødene dro fra Leckava omkring 1885, samtidig med en migrasjon fra Vilnius. Det var herfra de fleste norske jødene kom fra. En større bølge fra Leckava-området fant sted rundt århundreskiftet. Omkring ti år senere reiste også mange jøder fra Skuodas og Žagarė. Migrasjonen blomstret som en følge av bygging av jernbane samtidig som det ble etablert skipsruter fra Liepaja til Sverige og Danmark, men også videre til England og USA.
På kartet er shtetlene med størst jødisk migrasjon merket med rødt, jamfør kartet over. Stedsnavnene er angitt på litauisk over, og jiddisk under. Dette kartet er delvis en digitalisering av et utsnitt av dr. Henry Langes kart over Baltikum, tredje utgave utgitt 1898 i Riga.
Russisk plankart over Leckava fra 1867. Jøder bebodde området ved markedsplassen i nordre del, mens litauiske bønder bodde omkring jordene i søndre del.
Leckava
Leckava (jiddisk: Latskeve) er stedet i hele Vest-Litauen med høyest emigrasjon til Norge i forhold til folketallet. Navnet Leckava tilskrives godseier Jonas Alfonsas Liackis i Leckava, og øverste eldste av Samogitia fra 1643–1646 som bygde en trekirke her. Byen led gjennom århundrer av kriger, branner og ødeleggelser. Under under opprøret i 1863 kjempet leckavierne mot tsarens hær. Befolkningen støttet 1863-opprøret mot russerne. Ved folketellingen i 1897 hadde Leckava 1176 innbyggere. Stedet hadde tre brosteinsbelagte hovedgater. Plankart fra 1867 er bevart. På kartet sees tydelig den tette jødiske bosetningen ved markedsplassen i nord. Her lå synagogen og beth midrash, et studiested viet Tora. Litauisk bebyggelse med landbruksareal finner vi i den sørlige delen.
Det jødiske gravstedet har gravsteiner fra perioden 1840 til 1938.
I 1905 fant det i Leckava sted et opprør mot det russiske styret og monopolhandelen.
1. september 1913 fikk stedet et postkontor. I 1915 brant Leckava ned; mer enn halvparten av byens hus forsvant i flammene.
Frem til første verdenskrig var Leckava kjent for Jakobine-markedet, som tiltrakk besøkende fra regionen på begge sider av grensen. Markedet ble avholdt der bekken Vadakstis renner ut i Venta. Markedet ble holdt juli i tre påfølgende dager, søndag, mandag og tirsdag. Utover omsetningen av varer, hadde markedet også en viktig kulturell og sosial betydning.
Zalmanas (Zalė) Bekeris, født 10. november 1896 i Leckava – død 1941 eller 1942 i Kaunas, var en litauisk jødisk maler. I 1914 ble han deportert til Russland sammen med foreldrene. Han studerte i 1921 kunst i Moskva, 1925–29 ved Kaunas kunstskole. Zalė deltok i utstillinger fra 1924; individuelle utstillinger i Kaunas (1933, 1935 og 1937). Bildene skildret livet til de jødiske fattige: hjemlige scener, og mennesker; men også malte bilder av Kaunas. Realistiske arbeider i dramatisk stemning; de fremhever øyeblikk av fattigdom, fordervelse, tragedie. Verkene eies av M. K. Čiurlionis nasjonale kunstmuseum, Litauens nasjonale kunstmuseum og Vilnius Gaon statlige jødiske museum.
Norske slekter fra Leckava: Becker, Bekker, Bermann, Fischer, Glick, Isaksen, Kraemer, Krim, Krimm, Krupp, Millamed, Selikowitz og Smith.
Skuodas
Skuodas (jiddisk: Skud) sin jødiske befolkning i 1897 på 2292 personer utgjorde 60 prosent av den totale populasjonen på 3814 mennesker. Gamlebyen ligger på venstre bredd av elven, mens nybyen befinner seg på høyre bredd med en bro som forbinder de to bydelene. Den nærmeste togstasjonen var tre kilometer fra byen.
Jødisk bosetting i Skuodas er omtalt i 1648-1649 da jødiske flyktninger rømte hit fra pogromer i Ukraina. Allerede før det, i 1638, var jødiske skattebetalere registrert i Skuodas.
Frem til slutten av Første verdenskrig var det jødiske samfunnet selvstyrt av en valgt komité på tolv personer, kjent som «Dusinet». På begynnelsen av 1700-tallet ble det bygd en synagoge, en av de tre eldste synagogene i landet. Det var en tresynagoge med en høyde på 15 meter. Innvendig var den svært vakkert dekorert. Den gamle kirkegården var i enden av gamlebyen, som ble vedlikeholdt av den jødiske begravelseskomiteen, Chevra Kadisha. De fattige ble gravlagt i den nye delen av kirkegården, de rike i den gamle delen og middelklassen i midten.
Jødene i Skuodas drev med handel og håndverk. Deler av handelen var med Riga og Libau (Liepaja) i Latvia. I 1888 var det 200 jødiske kjøpmenn i Skuodas. I 1879 ble det etablert en hederskole i byen med russisk som undervisningsspråk. I 1884 ble det startet undervisning også i verdslige fag (hebraisk: heder metukan). Skolen var fortsatt aktiv i 1894. I 1910 var de tolv lederne med på å sette opp en russisk skole med fire klasser.
Skuodas-jødene var aktive, som ved å fremme kommunale tjenester som postvesenet, levere post (1903), og vedlikeholde badehuset (mikve), føre tilsyn med slakteriet og drift av brannvesenet.
I 1905 resulterte motstanden mot tsarregimet i det jødiske Skuodas i at ungdommene deltok i demonstrasjoner mot tsar-myndighetene.
Norske slekter fra Skuodas: Bodd, Braude, Gordon, Joseph, Katz, Kirschner, Mollet og Reiff.
Markedsplassen i gamlebyen i Skuodas. Portkort fra ca. 1915-17. Kilde: Skuodo kraštas.
Fotografi trolig fra mellomkrigstiden på markedsplassen i Židikai. Shtetler lå gjerne rundt markedsplassen, og trolig er det den vi her ser.
Foto: Lietuva senuose nuotraukose.
Et lite stykke fra markedsplassen lå Židikai synagoge. Der er det blitt oppsatt en minnestein med inskripsjon på samogitisk (oversatt): «På dette sted virket den jødiske bedehus-synagoge fra 1780–1940». Foto: Jan S. Krogh, 2022.
Židikai
Židikai (jiddisk: Zhidik) ligger ca 20 km vest for kommunesenteret Mažeikiai. De fleste av byens hus ble bygget på en høyde. Landsbyens historie kan dateres tilbake til 1500-tallet. Ved folketellingen i 1669 bodde her 69 familier, men ingen håndverkere var nevnt. Den første jødiske familien en hører om i Židikai leide en mølle på begynnelsen av 1700-tallet. Tilflyttende jøder slo seg ned en markedsplass som ble anlagt fra slutten av 1600- tallet til begynnelsen av 1700-tallet. Her bygget de bolighus, håndverksteder og skole. I 1765 omtales Židikai kahal som omfattet 31 familier med til sammen 115 jødiske medlemmer.
Biskop Giedraitis tillot i 1789 oppføring av en synagoge i Židikai. Litt unna torget ble den oppført i tre, sammen med en mikva (rituelt bad). Vel 80 år senere, i 1847 var den mosaiske menigheten vokst til 361 familier med 1387 mennesker. Jødene var forretningsfolk og håndverkere, og flyttet derfor ofte mellom steder for kontinuerlig å holde seg orientert om etterspørsel og tilbud på markedet. Av skattemanntallet, den såkalte stearinlys-skatten i Židikai samme år leser vi at mens en meget formuende kjøpmann betalte 12 rubler i årlig skatt, betalte 90 rike borgere 720 rubler til sammen, 90 borgere med middel inntekt betalte 405 rubler, 90 med lav inntekt betalte kun 180 rubler, og 90 jøder i svært fattige kår var unnlatt å betale skatt. Det var kahalen som vedtok skattesatsen.
En voldsom bybrann i 1852 gjorde stor skade på sentrum med den jødiske bydelen. Torgplassen ble først fornyet omkring 1872-73. Ifølge den russiske folketellingen i 1897 var det 1243 innbyggere i byen, hvorav 914 var jøder, 73 prosent. Samme år hadde byen tre lærforedlingsbedrifter og 20 butikker og gjennomførte vanlige markedsdager og messer . Folketallet blant jødene økte også på slutten av 1800-tallet og de dominerte i samfunnet, men like før Første verdenskrig emigrerte mange til Palestina, Amerika, Sør-Afrika. På denne tiden kunne man ta toget fra Lušė stasjon til Liepaja havn derfra Amerika-båten gikk. Andre ble forvist til Sibir av de russiske myndighetene. Etter krigen flyttet de mer velstående blant de gjenværende inn til byene Mažeikiai og Šiauliai.
Norske slekter fra Židikai: Levin, Bodd, Joseph/Joseff og London/Londin.
Liepaja
Liepaja, (tidligere Libau) er den sørligste latviske havnebyen. Jøder slo seg ned i Kurland tidligere enn i andre deler av Latvia. I følge historikeren Reuven Wunderbar oppstod jødisk bosetting der på 1500-tallet, først som migrasjon fra Øst-Preussen. De kom sjøveien som kjøpmenn og etablerte etter hvert sitt hjem i Aizpute (Hasenpot) og Piltene (Pilten). Men majoriteten av den jødiske innvandringen til Kurland kom fra Litauen. Kurland ble som Litauen innlemmet i det russiske imperiet i 1795, da den jødiske befolkningen i Kurland var mindre enn 5000 personer. Av disse bodde bare 20 prosent i byer. Hele 80 prosent levde dermed på landsbygda, på de store eiendommene til de tyske baronene, som småhåndverkere, gjestgivere, landleiere og kjøpmenn.
I 1850 hadde den jødiske befolkningen i Kurland vokst til 22.000 og ved slutten av århundret, i 1897, nådde den 51.000. I andre halvdel av 1800-tallet ble den russiske eksporten ble i stor grad kanalisert gjennom Østersjøhavnene Riga, Libau (Liepaja) og Windau (Ventspils). To viktige jernbanelinjer ble lagt for eksport av russisk korn gjennom de to sistnevnte havnene. Kurland var ikke en del av det jødiske bosetningsområdet, og bare de som var født der fikk automatisk oppholdsrett. Til tross for restriksjoner fant det sted en svært betydelig tilstrømning av jøder fra andre deler av Russland, og i første omgang fra Litauen, gjennom hele 1800-tallet. Det hadde alltid vært nabobånd av alle slag mellom Kurland og de tilstøtende delene av Litauen. Det var ingen jeshivot (talmudiske akademier) i Kurland. Den jødiske befolkningen i Kurland opplevde en gunstig økonomisk utvikling i andre halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Havnebyene Libau og Windau som hadde fremgang tiltrakk seg jøder fra nabosamfunnene. Imidlertid klarte ikke Libau, Windau og storbyen Riga å absorbere alle innflytterne. På slutten av 1890-tallet begynte emigrasjonen til Amerikas forente stater, og til dels også til Storbritannia og Skandinavia. Utvandringen utvidet seg betraktelig med terroren og forfølgelsen etter den mislykkede revolusjonen i 1905.
Til tross for at Kurland knapt hadde en organisert arbeidsstyrke blant sin jødiske befolkning, deltok jødisk ungdom aktivt i opprøret mot den russiske regjeringen i 1905. Revolusjonen ble knust med jernhånd. Mot de opprørske latviske bøndene som gjorde opprør mot godseierne deres – de tyske baronene, sendte den russiske regjeringen en straffearbeidsstyrke bestående av kosakker og dragonavdelinger til Kurland. Latviske bønder i hundrevis ble henrettet på stedet. mens jødiske revolusjonære – virkelige eller mistenkte – heller ikke ble spart. I frykt for pogromer organiserte jøder og latviere et felles selvforsvar som ikke avsto fra å angripe regjeringsstyrkene der det var mulig. Høye myndighetspersoner, representanter for tsarregimet, ble myrdet.
Første verdenskrig brøt ut i august 1914 og fikk en umiddelbar effekt på livet i Kurland. Den 28. april 1915 ble det kunngjort at hele den jødiske befolkningen skulle utvises innen 24 timer.
Liepaja har i dag et lite jødisk museum. Utenfor byen finnes et større minnesmerke for holocaust.
Norske slekter fra Liepaja: Scheer, Levin, Blomberg, Gettler, Gorvitz, Heyman, Jelaawitz, Mendel, Rosenberg, Rubinstein, Schles, Steinfeld og Waldstein.
Markedsplassen i Ny-Žagarė. Bildet er tatt omkring 1910. Kilde: Miestai.net.
Žagarė
Žagarė (jiddisk: Sagaren) er en meget gammel litauisk bosetning, som befinner seg på begge breddene av Svete-elven, nær grensen mellom Litauen og Latvia. Folketallet ved folketellingen i 1897 var 8129 mennesker, derav 67 prosent var jøder.
Rundt en herregård, i nåværende Gamle Žagarė, hadde det etterhvert dannet seg en by der tyngdepunktet kom til å ligge i Ny-Žagarė. På midten av 1800-tallet opplevde stedet en økonomisk vekst. I 1861 eksisterte det tre fabrikker som produserte knapper, belter og øvrig sytilbehør, og ytterligere små næringsmiddelfabrikker. Byens vekst ble trolig redusert siden jernbanetraseen kom til å gikk utenfor Žagarė.
Žagarės innbyggere måtte også tåle betydelig motgang fra både naturkatastrofer og menneskeskapte katastrofer: bl.a. koleraepidemi i 1848, opprør i 1863, hungersnød i 1867 og store bybranner i 1880, 1909 og 1911. En kosakkenhet som ble sendt til Žagarė skapte i 1905 stor kaos da de tok kontroll under de revolusjonære hendelsene i 1905. I en meget kort periode var byen styrt som en autonom stat, Žagarė-republikken.
Norske slekter fra Žagarė: Abrahamsen, Borøchstein, Buchmann, Fischer, Grusd, Kahn, Ramm, Ramson og Schapow.
Kaunas
Kaunas (jiddisk: Kovno) er i dag Litauens nest største by. Jøder fikk formell tillatelse til å bosette seg i Kaunas først på begynnelsen av 1700-tallet. Men individuelle jøder begynte å ankomme Kaunas langt tidligere, allerede på slutten av 1300-tallet. Noen av de første jødene som ankom var fanger hentet fra Krim etter at storfyrst Vytautas beseiret tatarene. Han tok mange fanger og blant dem var jøder og karaitter, derav noen ble tatt med til Litauen. Vytautas ønsket å utvikle handelen i landet sitt og vurderte å bringe jødiske kjøpmenn til Litauen, som ble sett på som en nøkkelfaktor i handelen. Men hans politikk skapte en situasjon som i 300 år hindret alle forsøk fra jøder på å bosette seg i byer som Kaunas. Grunnen til dette var at Kaunas ble gitt status som hansaby. I 1776 var Kaunas en av elleve byer der borgerskapet fortsatte å nyte selvstyre, selv etter at disse rettighetene ble annullert i 150 andre byer i Litauen. Selv om herskerne i Kaunas, som i de fleste polsk-litauiske byene, ønsket at jøder skulle komme til byene deres, underkastet de seg likevel hver gang presset fra borgerskapet som fryktet at jødene ville utkonkurrere dem, og de gjorde alt for å forhindre jødisk bosetning i byen. En tilleggsfaktor som gjorde det vanskelig for jødiske kjøpmenn å komme til byen, var at jødiske kjøpmenn, i motsetning til de polske og russiske kjøpmennene, ikke hadde skattefritak på næringen sin.
I motsetning til Kaunas, som bare hadde noen få jøder, utviklet det seg en jødisk bosetning i Slobodka, en forstad til Kaunas – dagens Vilijampolė, hvor jøder fikk bosette seg. De første jødene som slo seg ned i Slobodka kom fra Kedainiai, som i likhet med Slobodka tilhørte en aristokratisk familie, adelen i Radzivil-familien. Borgerskapet i Kaunas lyktes i å hindre jødene fra å delta i bystyrevalget i mer enn 20 år. Men takket være jødisk lobbyisme ble borgerskapet overvunnet. I 1839 ble det lovfestet at jøder kunne delta i valget til bystyret og kampen tok slutt. I 1843, året Kaunas ble erklært som administrasjonsby i provinsen, gikk tsar Nikolai den første gjennom byen, og han ble overrasket over å se at det pågikk svært lite bygningsarbeid i den. Da han spurte om årsaken til det, pekte den lokale guvernøren på begrensningene som ble pålagt jødene. Det var også ikke-jøder som gikk inn for å fjerne disse begrensningene. I 1846 ble en slik anmodning presentert for tsaren og den ble signert av 42 godseiere og andre kristne dignitærer. Historikeren Atamukas sier at tsar Aleksander II i 1858 ga jødene i Kaunas rett til å bosette seg i hele byen. I oktober 1861 ble det publisert et dekret som ugyldiggjorde eksistensen av ghettoen i Kaunas. Da de russiske myndigheter forbød jøder å bo i landsbyene, slo mange av dem seg ned i Kaunas og handel og arbeid gikk sakte over i deres hender. Myndighetene påla også en skatt for å ha på seg en ’kapota’ (en lang frakk) og en yarmulka (kipa), kjøpmenn i det første «lauget» måtte betale totalt 50 rubler i året, fra det andre «lauget» 30 rubler, og fra den tredje «lauget» 20 rubler i året. Alle andre betalte 10 rubler i året og ytterligere 10 rubler for tillatelsen til å bruke kipa. Jødiske Kaunas vokste og utviklet seg. Jøder fra de omkringliggende landsbyene og byene strømmet til byen. I 1897 nådde antallet jødiske innbyggere i Kaunas 25.448, og utgjorde 36 prosent av befolkningen, ved siden av 25,6 prosent russere, 22,8 prosent polakker, 6,8 prosent litauere og 4,7 prosent tyskere. Jødene nøt et relativt flertall i denne multinasjonale og flerspråklige byen, og satte sitt preg på den.
Den Sentrale Jødiske Bank (Centralinis žydų bankas) virket i Kaunas i mellomskrigsårene. Banken var blant de største i Litauen og ble grunnlagt av Det jødiske folkerådet (engelsk: Jewish National Council). Banken var etablert som et finansierings- og oppgjørssenter for jødiske folkebanker. Banken kontrollerte 85 slike lokalbanker med flere filialer. Blant hovedkundene var store skogselskaper, entreprenører og leverandører. En av lederne i banken var Alexander Zisel Macht. Intern bankkommunikasjon foregikk på jiddisk.
Norske slekter fra Kaunas: Bermann, Bernstein, Braude, Goldmann?, Hurwitz, Schattenstein og Weinstock.
Kaunas-avdelingen av Jødiske soldaters forening marsjerer 15. mai 1938 for å overlevere rifler innkjøpt til 2. Algirdas-regiment med innsamlede midler. LCVA-photo.jpg. Foto: Litauens statlige sentralarkiv (LCVA).
Markedsplassen i gamle Raczki. Illustrasjon.: Raczkowskie Archiwalia.
Raczki
Raczki (jiddisk: Rotzk, Ratskij) opplevde i 1850 en økonomisk stagnasjon, og mangel på utsikter for utvikling. Tallrike branner fører til at 28 færre hus enn i 1799 står igjen. I 1863
begynner opprøret i den russiske hæren. I 1870 mistet Raczki byrettighetene.
I 1886 hadde stedet to bryggerier, garverier, lysmakere og 19 handelsbedrifter. Folk levde langt mer trangbodd enn ved inngangen til 1800-tallet.
Det var 16 gater, bare en var stenlagt. En ny brann i 1888 brente ned 98 hus, halvparten av alle boligene på stedet. Det russiske nederlaget i den russisk-japanske krigen resulterer i svekkelse av tsarregimet og utbrudd av revolusjonære kamper i området. I 1907 brenner igjen en stor del av byen med 73 boligbygg. Ved starten av Første verdenskrig får Raczki i 1914 togforbindelse med Suwalki og den prøyssiske grensen.
Norske slekter fra Raczki: Dworsky, Hirsch, Isaksen, Koritzinsky, Krasnipolsky, Rosenbaum, Savosnick og Schilofsky.
Vilnius
Vilnius (jiddisk: Vilne) som en storby har sammenlignet med småstedene i Samogitia og Suvalkia i forhold til sin befolkningsstørrelse opplevd en meget beskjeden emigrasjon til Norge. Folketallet i Vilnius økte voldsomt gjennom andre halvdel av 1800-tallet, fra 64.000 innbyggere i 1869 til 154.000 i 1897. Vilnius var da en by dominert av den jødiske populasjonen som utgjorde omtrent halvparten av befolkningen. De fleste migranter som kom til Norge fra Vilnius var spesialister i tobakksindustrien.
En rekke jødiske minner finnes bevart i Vilnius. Hovedstaden har synagoge, mosaisk forskningssenter ved nasjonalbiblioteket, jødisk bibliotek, to jødiske museer, og flere jødiske serveringssteder (kosher) som serverer tradisjonelle matretter. Ufattelig mye er dessverre gått tapt som følge av krigen og holocaust.
Norske slekter fra Vilnius: Behak, Goldberg, Jaffe, Kaaran, Kazerginski, Leimann, Meszansky, Oster, Petlitz, Prusan, Samersav, Tarschis og Weinstock.
Antokolskio gate i den jødiske delen av gamlebyen i Vilnius i 1940. Foto av Mečys Brazaitis. Fra den private samlingen til Valentinas Gylis.
