Slektsforskning
Slektsforskning generelt
Slektsforskning handler om å bli kjent med ens slekt, vanligvis ens egne forfedre. De fleste av oss kjenner sine egne foreldre, besteforeldre og noen oldeforeldre. Men hvor kommer de egentlig fra, og hvilken betydning kan ens forfedrene ha for en?
Vi kan hjelpe deg med dette arbeidet, enten du ønsker å gjøre det meste selv eller om vi skal sette opp anetreet ditt på vegne av deg. Hvis du ønsker det, kan vi også lage en oversikt av etterkommere til en av dine forfedre. De siste 200 årene har innvandringen til Norge økt betydelig sammenlignet med tidligere. Migrasjon har imidlertid alltid funnet sted, både til og fra Norge. Mange av oss stammer fra minoriteter eller utlendinger. Vi fokuserer på norske minoriteter i vårt arbeid. Samer har vært til stede allerede da Norge ble etablert som en stat, helt ned til Østlandet. Kvener eller finner kom først til Norge på 1500-tallet. Jøder fra Baltikum reiste til Skandinavia fra midten av 1800-tallet og er i dag forfedrene til de fleste norske jøder og deres etterkommere. Slektsforskning er derfor spennende og lærerikt!
Våre kilder er data fra kirkebøker, Digitalarkivet, riksarkivene i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Samt fra jødiske ressurser som Jødisk museum i Oslo, Jødisk museum i Trondheim, Snublestein.no, Jødiske fotspor i nord, JewishGen, LitvakSIG og Yivo. Vi innhenter data også fra Norsk Folkemuseum, Ancestry, MyHeritage og andre. I arbeidet benytter vi geografiske informasjonssystemer (GIS) og kan bistå med gentesting av DNA.
Samisk slektsforskning
Samer er mennesker som føler en sterk tilhørighet til det finsk-ugriske samiske språket og samisk kultur. I Norge er folkegruppen anerkjent som et urfolk. Det samiske begrepet for Sameland, Sápmi kan være beslektet med det finske ordet for Finland, Suomi. Protobaltisk źemē, litauisk žemė og latvisk zeme som betyr land eller jord kan også være relatert.
Samer har vært et nomadisk folk som historisk har flyttet seg over landegrenser. Dette kan vi se ved at samiske språk strekker seg over riksgrensene. Nordsamisk har vært talt i både Norge, Sverige, Finland og Russland.
Store deler av Norge har vært befolket av samer, fra Finnmark i nord og helt sør til Engerdal, sør for Femunden. Nordmenn og samer har ofte dannet familier sammen. Dagens befolkning med aner fra samiske områder kan derfor ha samiske forfedre.
Hvis du ønsker å bli registrert i Sametingets valgmanntall kan det være lurt å ha dokumentasjon som bekrefter om du virkelig har samiske aner eller ikke. Ved å søke i folketellinger og kirkebøker kan vi fastslå hvilket hovedspråk innbyggerne talte til daglig. Deretter studerer vi individets bosted, yrke, migrasjon og annen tilgjengelig informasjon så langt tilbake som mulig.
Kvensk eller norskfinsk slektsforskning
Begrepet «kvener» brukes ofte om den tidlige finske innvandringen
til Troms og Vest-Finnmark, mens etterkommerne av den senere finske
innvandringen til Øst-Finnmark vanligvis omtales som «norskfinner».
Flertallet av innvandrerne var primært bønder og skogbrukere med middels inntekt som søkte et bedre liv på grunn av vanskelige år og russisk styre. Kvener og norskfinner har tradisjonelt talt et gammeldags finsk språk og hatt en felles kulturbakgrunn. Religionen var den samme som hos den lokale norsk-etniske befolkningen. Kvener dannet ofte familier med nordmenn og samer. Hvis du har seks generasjoner med aner bosatt i Troms eller Finnmark, kan du derfor ha både kvenske eller norskfinske, samiske, sørnorske og utenlandske aner.
I likhet med kvener emigrerte også jøder til Norge fra Russland på grunn av dårlige avlinger og undertrykkelse fra de russiske myndighetene. Flertallet av jødiske migranter valgte å reise til Amerika, Sør-Afrika, Sør-Amerika og Australia. Likevel kom flere hundre jøder til Norge fra det litvak-jødiske språk- og kulturområdet i det tidligere Storfyrstedømmet Litauen (LDK), der de hadde bodd siden 1300-tallet. Nå inkluderer dette området området Sør-Latvia, Litauen, Hviterussland, Nord-Polen og nordlige deler av Ukraina. Noen jøder som ankom oppholdt seg bare en kort tid i Norge før de fortsatte til Amerika. Andre returnerte til sitt opprinnelsesland for å hente ektefelle og barn til Norge.
Den jødiske innvandringen til Norge førte til etableringer av klesbutikker i en lang rekke fiskevær og byer. Til tross for sin relativt beskjedne størrelse gjorde norske jøder seg bemerket innen vitenskap, helsevesen, idrett og næringsliv generelt. Under Andre verdenskrig inntraff en tragedie da en tredjedel av de norske jødene ble arrestert av norsk politi, transportert bort fra sine hjem av norske drosjesjåfører og drept av tyskerne i Auschwitz.
I dag har de fleste norske jøder aner fra LDK. Vår database inneholder navn på de fleste litvak-jødene som kom til Norge, samt informasjon om mange av migrantenes forfedre og etterkommere. Vi har også dokumentert minner fra shtetlene (jødiske samfunn) som de norske litvak-jødene forlot.
F.A.Q.
Noen av de vanligste spørsmål vi får om temaet.
Arbeidets omfang avhenger av hvor kildegrunnlaget, kompleksiteten og hva kunden ønsker. Vanligvis finner vi de fleste aner tilbake til omkring 1800.
I 2023 er timehonoraret fra 20–50 euro, kostnader ekskludert, og avhengig av arbeidets omfang. I tilfeller der vi må fysisk må reise til arkiver som ligger utenfor Vilnius er honoraret høyere.
I tillegg til norske arkiver innhenter vi ofte data fra svenske, danske og jødiske arkiver. De fleste norske jøder reemigrerte fra Sverige. Mange kilder er transkribert, fotografert og digitalisert av frivillige, bl.a. av medlemmer av De siste dagers hellige-kirken, Ancestry, My Heritage og norske slektsforskere. Dette letter og tilgjengeliggjør slektsdataene.
Verdifulle data er gjort tilgjengelige av de jødiske museene i Oslo og Trondheim, Norsk Folkemuseum og Arkivverket som alle formidler jødiske data. Viktig her er primærdata fra de ca. 1300 spørreskjemaene som norske jøder måtte levere i 1942. Shtetl-arkivene i Litauen ble gjort tilgjenglig for jødiske forskere som har oversatt dem til engelsk og publisert dem under portalen JewishGen. I tillegg henter vi data fra Yad Vashem i Israel, Unescos Arolsen Archieves, og israelske shtetl-bøkene der minner fra gamlelandet er bevart. Mange norske jøder har også skrevet bøker om sin slekt.
Mye kunnskap er helt klart gått tapt for alltid siden de fleste migranter ikke snakket så mye med sine barn om gamlelandet. Unntakene er meget få. Likevel er betydelige mengder bevart kunnskap ukjent for mange etterkommere. Den almenne interessen for å bli kjent med shtetlene og sin egen slekt har for mange først kommet den senere tiden etter Sovjetunionens fall og Internett som muliggjorde arbeidet med å formidle det som er bevart.
